Vi hadde altså slått oss til ro i Ørebro i stedet for å bruke tid på å finne åpne campingplasser. Det var etterhvert blitt 20. september, betydelig kjøligere vær, særlig kveldene var kalde. På dagtid var det mange solskinnsdager og helt nydelig å sykle rundt i Ørebro.
Ørebro Slott
Svartån
Den tredje dagen syklet vi inn til byen og fulgte elva (sørsiden) mot Hjälmaren, gjennom bydelen Wadkøping som er et landsbymuseum med mye fint å se på, videre østover mot de store våtmarkene hvor det er tilrettlagte sykkelstier, med utkikksposter og hvilebenker. Vi syklet helt ut til Naturens Hus hvor vi spiste medbrakt matpakke på elvebredden. Fikk mange flotte bilder fra våtmarkene selv om lyset ikke var det beste fra vår vinkel.
På tilbaketuren tok vi en lang pause i Wadkøping, besøkte Jeremias bakeriet hvor vi drakk kaffe i hagen med kanel- og mandelsnurrer til. Sjeldent godt bakverk og god kaffe - anbefales!!
Etterpå besøkte Jarl "svarvarstugan" der traff han to utrolig hyggelige pensjonister med god tid til en lang prat om tredreiing. Etter en drøy time måtte Marit gå inn og høre om han hadde tatt jobb der.
Det nærmet seg tid for hjemreise, men når vi først var på disse trakter hadde vi lyst på en tur til Hjälmarens sluser, dessuten hadde vi sett noen utrolig fine bilder fra byen Arboga - så da var det bare å rydde bilen og vaske litt klær før vi var klar for tur. Men først sjekket vi om Herrfallet camping var åpen.
Det er bare noen få mil til Arboga hvor vi tilbrakte et par timer, ruslet langs elva, beundret gamle og velholdte hus og drakk kaffe på en kafe i et gammelt herskapshus før det var tid for å begi seg ut til Herfallet. Campingplassen ligger i et naturvernsområde, og har strand og båtbrygger.
Arboga å
Hjälmaren - Herfallet Camping.
Lite belysning på plassen en mørk septemberkveld, men man har da lommelykter. Etter mitddag fikk vi en flott tur langs stranden i skumringstimen ... men huttetu nå begynte høsten å merkes.
Tur til Hjälmaren kanal (Sveriges eldste) neste dag - vi må bare erkjenne - vi er hekta på kanaler og sluser, må ha noe med vår fortid som båteiere å gjøre. Da blir det mange stopp for å kikke på sluser og båter og museer. Og mye hyggelige folk som gjerne slår av en prat om båtlivet før og nå. Og slik går dagene går fort. Overnatting i Katrinholm før vi satte kursen vestover.
Altfor mange campingplasser stenger tidlig ble vår erfaring da vi i midten av september 2013 tok høstens siste tur til Sverige. Bortsett fra de store, helårsåpne plassene i de største byene, da. Må innrømme at vi var litt skuffet. Været var godt, og vi så for oss en fin tur til Stockholmstraktene og kanskje en tur over til Åland. Der har vi vært en gang før, for lenge, lenge siden med den gamle combi campen vår.
Det var den gang en toller på Kapellskär (fergeterminalen et par mil øst for Norrtälje) lurte på hva vi hadde i tilhengeren vår og ba oss om å åpne den. Køen av biler var lang og det vakte mildt sagt litt oppsikt da vi åpnet lokket og teltet begynte å folde seg ut. Tolleren kikket litt oppgitt inn, ristet på hodet og ba oss pakke sammen igjen. Heldigvis.
Men nå var det september og tidlig mørkt, så vi tok første overnatting i Ørebro på Gustavsvik camping. Helårsåpen plass med god service og flotte servicebygg. Bare et steinkast fra et av Sveriges største badeland. Herlig familiested.
Ørebro, Gustavsvik camping.
I første omgang ble vi bare over natten, neste dag tok vi strake vegen over til Norrtälje og videre til Kapellskär. Vel fremme på terminalen fikk vi første anelse om at vi sannsynligvis var de eneste turistene, og vi begynte å lure på om det i det hele tatt gikk ferje denne kvelden, kontorene var stengt. Men vi ringte Viking Line i Stockholm og fikk beskjed om å kjøpe billetter i bua på kaia, så da var det bare å vente.
På ferja fikk vi tak i en oversikt over campingplassene på Åland, og vi ble fort klar over at det meste nok var stengt for sesongen. Men vi satte vår lit til plassen i Mariehamn, det var tross alt bare 12. september.
Skjærgården utenfor Norrtälje
Det var stupmørkt da vi ankom Mariehamn og etter litt leting fant vi frem til campingplassen som var totalt mørklagt. De stengte 12. august! Og forbudt å parkere utenfor plassen. Stellplasser finnes ikke.
Så her var det bare å komme seg tilbake neste dag.
Vi kjørte ned til en Shell stasjon i sentrum og spurte der om det var ok å stå på parkeringsplassen like ved. Helt greit, sa en hyggelig ansatt, og beklaget at campingplassen var stengt. Det ble ikke så mye søvn, innfartsveien gikk rett forbi, men noe bedre fant vi rett og slett ikke.
Neste dag valgte vi siste ferja (ca kl. 18), vi hadde lyst på en liten rundtur i området når vi først var der, og - det kunne jo hende at det fantes muligheter på de nærmeste campingplassene. Vi gir ikke opp så lett. Men neida, det var bomtur. Vi tok et par telefoner, et sted kunne vi få stå en natt eller to, men plassen viste seg å være langt inne i en skog, svært så enkel, og ikke et menneske i nærheten. Så det ble retur. Men vi hadde fin tur i strålende sol og stille - enn så lenge.
Mariehamn
Et kraftig væromslag var på vei, vel fremme i Norrtälje var det tett tåke, mørkt, kaldt og rått. Vi fant ingen mulig stellplass, og iflg. campingguiden var det ingen campingplasser i nærheten! Litt motløse begynte vi å kjøre nærmest på måfå mot nord vest og etter et par kilometer dukket et campingskilt opp i tåka. Sikkert stengt, men blås i det, her stopper vi, var vi enig om.
Klokka nærmet seg 23 og vi var sulten og trøtt. Men humøret steg da plassen var åpen, og ikke bare det - i resepsjonen satt en hyggelig vert, han holdt åpent i hvertfall til kl 22 og ofte lenger. Og i godt oppvarmet servicebygg ventet en varm dusj. Fin plass som ikke sto nevnt i noen av de oversiktene vi hadde!
Vi ble på plassen et par dager og møtte bobilfolk fra Åland som kunne bekrefte det vi hadde oppdaget - når skoleferien er over stenger alt av campingplasser og det meste som har med turisme å gjøre. Greit å vite. Håper det ikke gjelder hele Finland. Og turen var fin, den.
I Norrtälje benyttet vi anledningen til en tur nordover langs kysten til Østhammar, litt skuffende tur gjennom mye fraflyttet bygd, de få campingplassene vi fant så ganske så forlatt og veldig forfalt ut. Så valget var enkelt, vi følte at vi var på feil sted til feil årstid, hvorfor ikke dra tilbake til hyggelige Ørebro med koselige kafeer og fine sykkelturer? Som tenkt så gjort - turen blir til underveis..
De forrige sidene våre har handlet om Imingfjell og Tinn, steder hvor vi gjerne kommer tilbake til, og hvor vi stadig finner nye yndlingsplasser. Denne gangen skal jeg skrive litt om Tuddal som vi besøkte både i 2013 og 2015.
I 2013 kom vi fra Austbygdi ved Tinnsjøen og bestemte oss for en tur opp til Gaustadtoppen. Ikke at vi akkurat hadde tenkt oss til toppen, men vi kunne sikkert finne et egnet sted for overnatting, kanskje en liten tur i fjellet og eventuelt fiske. Det var knallvær, sol og bra temperatur i lavlandet. Det ble langt på dag før vi var oppe ved stien til Gaustadtoppen og kilometervis med parkeringskø, viste det seg, helt vilt. Vi skjønte at det ville bli umulig å finne plass som egnet seg til overnatting.
Men vi måtte i hvert fall finne et sted for opphold resten av dagen.
Med nød og neppe fant vi parkering for en kort lunsj og en liten tur.
Været var fortsatt like strålende, men det blåste hatter og høy så det var på med både vindjakke, lue og hansker.
Vi satset på en av Nutane, fin lettgått sti helt opp, men vinden tok godt tak og det var nærmest umulig å snakke med hverandre uten at vi var i le for vinden. Fra toppen kunne vi se noen få turister i samme område som vi var, ellers var det ingen å se - bortsett fra flere hundre parkerte biler langs hovedveien. For et pes å gå i flokk, tenkte Marit, som helst dilter i sitt eget tempo og blir stresset av en lang kø
som skal forbi på smale stier.
Utpå kvelden var vi nede i Tuddal, kveldene var merkbart kjøligere nå, men i følge meteorologene skulle vi ennå kunne nyte fine dager med mye sol. Vi slo oss ned på Bøen camping ved Bjårvatnet hvor vi fikk plass helt nede i vannkanten. Nydelig.
Bøen Camping, Tuddal.
Bøen camping er en utrolig hyggelig plass med mange fastboende, men med fine plasser også for korttidscampere. Her er det lett å finne roen.
Servicebygget er ikke av nyeste slag, men det gjør ingen ting, vi har aldri bodd på en campingplass med bedre renhold! Hele stedet er utrolig velholdt, vertinnen er kjempehyggelig og gir gjerne tips om turmuligheter, fiske og bær. Her føler vi oss hjertelig velkommen.
Ett av tipsene vi fikk var å kjøre inn mot Bondalen, ei lita fjellgrend på vestsiden av Gaustatoppen.
Ved sørenden av Bonsvatnet tok vi vestover langs vannet til Vikdalen og vannet Vindsjåen. Smalere vei, men godt kjørbar med bil som har litt å gå på når det gjelder klaring. Bomvei siste biten.
Vindsjåen er oppdemt og veien ender ved demningen.
Veien nedenfor demningen.
Nedenfor Vindsjåen ligger et mindre vann / vassdrag, Våtjønn. Vi har funnet mange fine steder ved å ta sjansern på litt ukjente "stier", og noen ganger må vi bare returnere til utgangspunktet. Ikke denne gangen, dette var full klaff! Bålplassene vitner om at flere enn vi liker stedet. Fin slette for en bobil eller flere. Perfekt teltplass.
Våtjønn, Tudda
Vi fikk lirket bilen på plass ved elva, litt lenger ned, der var det lunt og fint - og, skulle det vise
seg, fine fiskeplasser.
Elva nedenfor Våtjønn.
Masse stor og lettplukket blåbær. Mor plukket bær ( og renset den ) - far fisket - og fisket, helt til mørket overtok og fjellufta ble litt påtrengende utendørs. Fortsatte neste dag, tre fine ørreter, masse blåbær, før vi ut på ettermiddagen fant ut at det var greit å dra hjem nå. Tuddal og Våtjønn ble perfekt avslutning på en flott september.
Bonsvatn med Bonsnosen ? i bakgrunnen.
I august 2015 var vi tilbake på Bøen Camping i Tuddal. Der var det like rent og pent som før, og hyggelige Turid på plass i resepsjonen. Denne gangen syklet vi rundt Bjårvatn, fin trim i kupert terreng, men ikke verre enn at Marit hang med, selv om hun feiga ut og gikk ned den bratteste nedkjøringen.
Prøvde også å fiske i elveoset. Flere fine fisk i stekepanne størrelse, ca 25 cm, men av en eller annen grunn ventet Jarl på den store fangsten og satte alle ut igjen.
Neste dag dro vi en tur opp til Vindsjåen igjen, dagstur denne gangen.
Ingen fangst denne gangen, heller ikke blåbærene var modne i år. Men vi kommer tilbake, og kanskje prøver vi oss på nye stier i området.
I dag 13. mars 2017 forsvant blogginnlegget om Uvdal og Austbygde - to av våre favorittsteder på Østlandet. Innlegget var et par år gammelt og jeg skulle oppdatere det med en video. Plutselig var all tekst og alle bilder forsvunnet, og innlegget sto merket som utkast. Da skulle det jo være mulig å tilbakestille, men tror du det gikk bra?? Niks!!
Heldigvis har jeg bildene på billedbloggen, men jeg husker jo litt lite av hva innlegget handlet om.
HUFF.
MORALEN ER: Vær ytterst nøyaktig når du korrigerer et innlegg, ellers kan det gå veldig galt.
Nå ja - I Uvdal og Austbygde er vi jo ofte, så jeg skal nok klare å formidle våre tips fra disse stedene.
Vi kjører gjerne Numedal (rv 40) enten vi skal i retning Geilo eller opp på Imingfjell, og vi
stopper ofte i Uvdal for å fiske litt, eller f.eks. vente på godt vær dersom vi akter oss opp på
fjellet. Dessuten bruker vi Uvdal som base for dagsturer til nye steder og kombinerer det med fiske i Uvdøla.
Noen turtips om du er i Uvdal:
JØNNDALEN - ca 3 mil fra campingen og inn til Solheimstul. Bomvei. Parkeringsmuligheter ved Solheimstul. Her går det merkede stier og traktorveier i flere retninger. Se mer informasjon på http://www.uvdal.no/index.php?option=com_content&view=article&id=188&Itemid=811&lang=no
Da vi tok turen innover Jønndalen var det tett tåke, regn og fottur var ikke fristende. Det var så mørkt og så dårlig sikt at vi kun har et par bilder fra turen. Så vi må nok tilbake til Solheimstulen.
Solheimstulen
SMÅDØLDALEN. Været var noe bedre, til og med litt sol, og vi var klar for multejakt. Vi hadde sjekket på Imingfjell, der var det lite å finne. Så nå ville vi forsøke i traktene rundt Bergsjøstølen. Så da fortsatte vi rv 40 opp til Torsetlia og videre et par km til sørenden av Ånevann (ligger nær veien på venstre side når du kommer fra Uvdal), der tar en mindre vei av mot Bergsjøstølen. Dette er en rundtur som ender nede i Uvdal eller Rødberg igjen.
Veien følger elva Smådøla, smal grusvei, men godt kjørbar. Dette er også en kjent sykkelrute og er en del av den nasjonale sykkelveien "Numedalsruta".
Se mer informasjon: http://www.uvdal.no/index.php?option=com_content&view=article&id=196&Itemid=818&lang=no
Fin tur gjennom gammelt stølsområde med mange merkede turløyper og turistforeningens hytte ved Dusetind.
Men vi var altså på multetur. Vi stoppet flere ganger og sjekket myrområdene uten å se spor etter multer. Så etter en tid gikk vi lei, konkluderte med at dette ikke var det store multeåret, og bestemte oss for å nyte turen. Nokså overraskende kom vi over på asfaltert vei og vi skjønte at vi begynte å nærme oss Rødberg. Vi fulgte imidlertid grusveien som slynger seg i bratte bakker ned mot Uvdal kirke. Fint kjørbar også med bobil, men om man foretrekker asfalt så er det bare å fortsette fra Vikangrend og du kommer ned til Rødberg. Men om du vil ha utsikt så ta grusveien mot Uvdal.
Uvdal er også et fint utgangspunkt for en tur opp på Imingfjell. Da kan du enten tilbringe en hel dag i fjellet og returnere til Uvdal eller kjøre ned på andre siden av fjellet, da kommer du ned Tessungdalen til Austbygde ved Tinnsjø. Se mer om Imingfjell i forrige innlegg.
Sandviken Camping.
Austbygde er også et sted vi ofte besøker. Trives veldig godt her og bra muligheter for fiske.
Her er det to campingplasser, vi bor på Sandviken camping, en helårsåpen og meget veldrevet
plass med fantastisk beliggenhet. Stor gresslette med masse plass til store og små telt.
Meget hyggelig vertskap, og plassen er svært populær blant campere fra andre land. Fint utgangspunkt for dagstur til f.eks Rjukan eller hva med en tur opp Gausetdalen, da kan du
kjøre bobil helt inn til Kalhovd turisthytte og enda lenger om du vil.
Og sist, men ikke minst, det går an å få fin fisk i elva i Austbygde. Og ferskt brød og meget
gode bakervarer får du i bakeriet etter en rask tur på god sti gjennom skogen fra campingen!
Campingplassen tilbyr både egen pizza og burgere - og frokost når du vil ha fra fra
Stort sett trives vi de fleste steder. Men Imingfjell er noe spesielt, bare navnet får frem den store frihetsfølelsen som følger med å være på tur med bobil, campingvogn - eller telt. Ikke fordi vi her har hatt det beste været eller fanget den største ørreten, neida, en av våre første turer til Imingfjell var en sur augustdag for ca 25 år siden, med fjelltelt, og sammen med vår tenåring. Det var et vanvittig regnvær, hele natten. Det strømmet ned uten stans i tjuefire timer - og vi var på multetur. Da vi returnerte til teltet med ca 2 liter bær, søkkvåte og trøtte, ville Marit gi værgudene en sjanse til, men hun ble nedstemt. Mann og barn ville hjem!
Imingfjell er en del av østre Hardangervidda og ligger i Nore og Uvdal kommune. Her finner du et nett av merkede stier som passer både unge og gamle, og her går de eldgamle ferdselsårene til Østlandet, kjent som bl.a. Store Nordmannsslepa.
Adkomst er enten fra rv 40 (Oslo - Geilo), da tar du av ved Bjørkeflåta, noen km nord for Uvdal og kjører på god, asfaltert vei opp til Imingfjell Turistheim, ca 10 km. Eller fra Tinnsjø (øst for Rjukan), rv 364, da tar du av i Austbygdi og kjører opp Tessungdalen. God vei her også, men av mer varierende standard, noen steder. Langs østsiden av Sønstevann går veien på demningen, en flott opplevelse som du bør får med deg. Demningen er oppgradert de siste årene og er ingeniørkunst på sitt beste.
Vi har funnet "vårt" sted et stykke lenger inn i fjellet, dvs. egentlig heter det Imingdalen her.
Da kjører vi bomveien (grusvei) langs nordsiden av vannet, nesten helt inn til Vikstul, hvor veien videre er stengt.
Bra vei, stort sett, litt varierende forhold enkelte steder. Regn med å kjøre sakte med stor bil. Plassen vår ligger et stykke før Vikstul, like etter at du har passert en bro over elva mellom Sønstevann og Viksvatn. Vakker utsikt, fiske i elveoset, flotte turer (merkede stier) særlig på andre siden av elva.
Her var vi i siste halvdel av august 2013, på leting etter stedet vi campet for tyve år siden. Vi fant stedet, og ikke minst vi fant et flott sted for å parkere bobilen for en natt eller to.
Vi var på jakt etter multer og bestemte oss for å starte med myrene på sørsiden av Vikvatn.
Broa er et par hundre meter øst for campen vår og på andre siden kommer man inn på traktorvei
som går (litt oppe i lia) langt innover dalen, helt inn til Smågedalen. Her er du i villreinens rike og helt innpå grensen til nasjonalparken.
Det var smått med multer og prosjektet ble gitt opp etter et par timer fram og tilbake på myra.
Vi kunne like godt bruke kreftene på en mini topptur som ender i følgende forslag til en passende lett formiddagstur til Nedre Nutetjønnan:
Kryss elva, følg traktorveien vestover til du kommer til en større bekk, Nutebekken.
Følg merket sti på vestsiden av bekken, i stedet for å gå helt ned til vannet kan man (som vi gjorde) følge sti opp på toppen på østsiden av vannet. Flott utsikt.
Se kart : http://kart.gulesider.no/m/xYaUm
Her kan du se to videosnutter fra turen. Litt dårlig kvalitet på opptakene, men sånt skjer.
En uke senere var vi tilbake på Imingfjell, overnattet på samme stedet. Fisket og plukket blåbær som det var rikelig av denne høsten. Det ble mange små returørreter, og en til stekepanna.
Fant ca 1 dl med multer som straks ble rørt med sukker og satt i kjøleskapet. Men den multa smakte jammen rart etter ansiktsuttrykket til Jarl å dømme, da han smakte på den neste dag! Au da - ikke så lurt med like bokser til salt og sukker, selv om de var merket!
Denne gangen ble det fottur langs veien vestover mot Vikstul og videre mot Gvonneviertjønne.
Flott utsikt over Imingdalen og Smågådalen. Her har det engang vært liv og røre, i alle fall
sommerstid. Og kanskje jakt og fiske på vinterstid. Steingjerder og rester av hustufter ligger tett i tett og vitner om seterdrift av stort omfang. Iflg. arkeologiske undersøkelser har det vært husdyrhold her for flere tusen år siden.
For de spreke går det traktorvei nordover fra Vikstul og over fjellet til Solheimstulen Høyfjellsseter
(Jønndalen, Uvdal), men det er bratt og ser stygglangt ut til toppen!
Etter et par dager med nydelig vær, omtrent ikke en sky på himmelen, var det tid for retur, denne gangen sørover gjennom Tessungdalen og til Austbygde. Men først en overnatting under Gavlen,
den mektige, neste dystre fjellveggen mot vest. På andre siden av veien er det et forholdsvis
stort hyttefelt. Vi lette en god stund etter parkering og fant til slutt ut at det var tørr og fast grunn så det var bare å finne et egnet sted å lirke bilen av veien og 10-15 meter ut i lyngen. Her nøt vi en fantastisk kveld, først middag med potet og stekt skinke fra boks med løk og tomat, deretter kaffe ute og så en lang kveldstur til det mørknet. Dessverre var det kveld og til dels overskyet så vi har bare
ett, såvidt brukbart bilde av Gavlen. Den hvite prikken under fjellet er bilen vår.
Gavlen
Lang frokost ute neste dag før vi startet ned til Tessungdalen med flere stopp langs den fine elva,
Tessungåe, som byr på spektakulære opplevelser både for fiskere og fotografer, jeg bare nevner
fosser, flotte kulper og svaberg. Vel nede kommer du til Austbygdi ved Tinnsjø, som etter
min mening kanskje er landets fineste innsjø. Mer om Austbygdi kommer i et annet innlegg.
Til alle farende fanter: Legg turen over Imingfjell, det er så absolutt et besøk verdt. Og har mye å by på både for store og små. Ikke minst utsynet fra den fantastiske demningen, og terrenget er lett med gode merkede stier.
Vi blir så innmari imponert og stolt over norske veier, damanlegg og broer. Store inngrep i naturen, ja, det er det. Men det gjøres så fint her i landet. Stor kunst. Takk til alle de som i uker og måneder jobber i støv, skitt og støy på en farlig arbeidsplass.
Se dronefilmen fra Skagerak Energi fra Sønstevann. Ha en god tur over fjellet, du også. http://www.skagerakenergi.no/dav/3431b41f18.mp4
Så var vi på vei til Leka, den sagnomsuste lille øya, like nord for Vikna, en biltur på 8,5 mil samt ferje over Lekkfjorden. En liten øy med mange historier, helt fra sagnet om Lekamøya, gravhaugen på Skei og ørnerovet - historien om lille Svanhild som skal ha blitt tatt av en ørn og fløyet opp i fjellet i 1932. Og ikke minst den meget spesielle geologien, i 2010 ble Leka kåret til Norges Geologiske Nasjonalmonument. Klart vi må dra dit!
Som dere ser, vi var "heldig" med været, får en si.
Et irrgrønt rolig landskap, med vakre gårder møtte oss ved ferjeleiet. Hvor var det mektige steinriket som vi hadde lest om? Vi fortsatte langs bølgende grønne enger sørover mot Leka Motell og Camping og fikk sjekket inn der. Ved første øyekast så plassen ganske ordinær ut, stor flott gresslette og motell med resepsjon. Men vi skulle ikke bo på sletta nei, vi ville vel ha utsiktsplass, ut mot havet? Selvfølgelig ville vi det.
Vi humpet oss noen hundre meter på smal vei før vi fant "hylla" vår - og for et sted! Pent planerte plasser på forskjellige nivåer, slik at alle har utsikt. Fin steinsatt plass foran bilen med bord og benker, pent beplantet med busker, og - UTSIKT. Her vil vi sitte lenge var første tanken som slo oss.
Like oven for bobilrekkene ligger en rekke med enkle, men sjarmerende og rustikke steinhytter.
Helt spesielle. Ikke innlagt vann, inneholder ikke kjøkkenutstyr. (Mer velutstyrte rom i
motellet.)
Sånn kan det altså gjøres. Stor ros til vertskapet som også var meget hyggelige og flinke til å gi gode tips. Vi ankom om ettermiddagen og fikk allerede ved innsjekkingen vite at dersom vi var interessert i en rundtur på øya i vakker kveldssol burde vi dra samme kveld, værutsiktene de neste dagene var høyst usikre. Da fulgte vi rådet. Ordnet litt mat og dro avgårde før vi hadde rigget oss til.
Etter en kort kjøretur dukket de første lave rødgule fjellformasjonene opp. I kveldssolen glødet de, og ganske snart fikk vi følelsen av å ha trått inn i et eventyr eller kanskje en norsk versjon av en westernfilm. Bare hesten og mannen med skinnbukser og hatt manglet.
Her er det kulisser til flott og dramatisk film, med rester av bygdeborger.
Leka antas å ha vært bebodd i flere tusen år f. Kr. Her fins hulemalerier som er så sjeldne at man må til Frankrike for å finne tilsvarende. I tillegg finnes en av Norges største gravhauger her.
Over 400 fornminner (dvs fra før år 1537) er registrert på øya.
Men til tross for historiens sus så må det her innrømmes at det var geologien som bergtok oss mest.
Det kan ikke skjules, Marit er aldri så lite "steingal" og ble drømmende i blikket ettersom eventyrlige formasjoner dukket opp på rad og rekke. Noen av bergartene her er svært sjeldne.
Her finnes et komplett snitt gjennom havbunnsskorpen og ned til mantelen, jordas indre. Bare noen få andre steder i verden er det mulig å studere så dype deler av havbunnen på nært hold.
Leka har Norges største forekomst av serpentinbergarter og noen av landets flotteste konklomerater.
Heldigvis finnes det et steinsenter her, med mineraler og bergarter fra mange land. Men til forskjell fra andre steinsenter som Marit har trålet, har man her fokus på Leka og Norge. Flott!!
Så Marit fikk kjøpt seg en del av havbunnen, som sannsynligvis er en del av det amerikanske kontinentet.
Dette ble den fineste kvelden i løpet av våre tre døgn på Leka. En kveld fikk vi oss en fin sykkeltur til nordenden av øya. Marit tilbrakte også adskillig tid på steinsenteret. Noe husarbeid sto også for tur, bl. a. klesvask. Ellers tilbrakte vi mye tid på plassen vår, flottere utsikt fra "stuedøra" skal en lete lenge etter.
Det er fint å sykle på øya, og det finnes mange merkede turløyper, bl.a. ut til Lekamøya. Er man interessert i å oppleve naturkreftene, store bølger og brenninger byr Leka også på muligheter.
Vikna kommune er et øyrike bestående av 6000 store og små øyer, holmer og skjær. De tre største er Inner-Vikna, Mellom-Vikna og Ytter-Vikna. Vi gledet oss til en lang fotosafari ut til de ytterste skjær, men tåka lå tett i flere dager. Siste dagen måtte vi bare sjanse på at det ville klarne opp. Første del av turen, nordover til Lauvøya og videre til Mellom Vikna lå tåka tett, men ved Langsundet klarnet det opp og resten av turen ble fantastisk.
Dessverre var det dårlig med rasteplasser, veien er smal og det er få steder å sette fra seg bilen om så bare for en kort stund. Vi møtte ingen bobiler, og skjønte etter hvert hvorfor. Kjørte helt nord på Ytter-Vikna på leting etter en kai eller parkeringsplass, men måtte bare gi opp tanken på en overnatting i strandkanten. Litt skuffet snudde vi, tok en liten pause og sjekket andre muligheter. Først ville vi forsøke å kjøre veien opp til vindmølleparken, visste ikke helt om den var egnet for bobil, men satset på at det ville gå greit, man har jo tross alt fraktet de enorme delene til vindmøllene opp dit.......
Vi passerte skiltet som fortalte at veien opp var åpen, likeså kafeen, hurra - vi ante kaffe og vafler med utsikt! Det ble dagens høydepunkt, bokstavelig talt. Veien var fin, bare 10 minutter til toppen. Mange svinger, ja, men helt greit for en sprek bobil.
VINDMØLLEPARKEN - EN NESTEN UKJENT ATTRAKSJON.
For en utsikt - vi ble helt stum, 360 grader utsikt over tusenvis av øyer, holmer og skjær ventet oss.
Godt med parkeringsplass, en liten kafe hvor en lokal forening solgte kaffe og vafler i toppklasse. For et sted! Kafeen er liten, men har glassvegger og fenomenal utsikt. Dessuten er det stier i alle retninger og store muligheter for å finne sin egen lille knaus og bare nyte dette fantastiske stykke Norge ut mot Norskehavet.
Mer om vindmøllene: http://sareptavind.no/prosjekter/vikna/
For de spreke er det fullt mulig å parkere bilen nede og ta bena fatt. Flott tur. Sommeren 2013 var veien åpen bare på søndager i sommerhalvåret fra kl. 10 til kl 16. Vi var ute i siste liten denne søndagen og rakk ikke en aldri så liten fottur..
Håper de ser potensialet og utvider åpningstiden, for dette er en unik opplevelse. Og vi var litt forbauset over at vi ikke hadde kommet over informasjon om stedet, vi pleier å raske med oss det vi finner av brosjyrer og lokale aviser på reisene våre.
Vi anbefaler varmt å legge turen om Namsos, Vikna og øya Leka (neste innlegg) på en reise gjennom Namdalen. Avstikkeren er ikke så omfattende som man skulle tro. Fra Grong (knutepunkt på E6 gjennom Namdalen) er det mellom 16 og 18 mil ut til Ytter Vikna avhengig av hvilken rute du velger.
Legger du turen via Namsos blir det selvfølgelig litt lenger.
Vel nede fra fjellet gikk det strake veien til Rørvik, med en kaffekopp fra Statoil satt vi lenge og beundret utsikten - fiskebåter, hvitmalte hus, frisk havbris og måkeskrik. Vi måtte planlegge litt, skulle vi dra rett til Leka, eller ble det en liten avstikker til? Det ble det - vi hadde så lyst på en tur ut til Abelvær, det lille handelsstedet ytterst ute på den lange smale halvøya som stikker ut i Folda.
Rv 768 sørvest mot Abelvær i sen ettermiddagssol, vakkert. God vei, ingen bobiler, ingen turister.
Det var for sent til å besøke Abelvær Gård, og litt krøkkete å kjøre rundt med stor bil.
Abelvær Gård: http://www.visitnorway.com/no/product/?pid=222122
Vi slo oss ned på parkeringsplassen i båthavna og fant frem fiskestang, og det tok ikke mange minutter før Jarl kunne lande en stor makrell. I sen kveldssol og mild bris kokte vi makrell i fjæresteinene. I loggen står det: "Klokka er 2230 og sola har nettopp gått ned."
